Vi hadde drevet litt med friluftsliv før vi fikk Vilder. Med bare oss selv å tenke på etter arbeidstid var fritiden som en herlig buffé av muligheter, der det også hadde vært plass til friluftsliv i moderate doser. Vi mimret tilbake til en håndfull turer og snakket, som vi innbiller oss at mange andre småbarnsforeldre også gjør, om vår tro på naturen som noe viktig og riktig som er sunt og bra for barn å oppleve en god porsjon av. Vi så for oss høye himler, fuglekvitter og varm skogbunn.
Men stopp en hal! Prat til side. Hva kunne vi egentlig vise til i praksis?
Som familie kunne vi finne på å gå en fjelltur i ferien eller rusle en tur i Marka på søndagen, men det ble rimelig sporadisk.
Det kunne så lett bli nedprioritert. Det var liksom ikke en del av greia vår som familie, og det føltes alltid litt som et tiltak. Riktignok hadde ikke Vilder fylt to år engang, så det var fortsatt mange år igjen der vi kunne gi ham friluftsballast. Men hvordan tenkte vi det plutselig skulle skje? Dersom vi selv ikke tok grep for å gi sønnen vår en noenlunde skikkelig introduksjon til naturen, hvem forventet vi skulle gjøre det?
